MENNESKERETTIGHETER


Det finnes en og bare en grunnleggende menneskerettighet. Det er retten til å være i fred, fysisk, psykisk, økonomisk og familiemessig. Dersom denne retten krenkes, enten det gjelder en selv eller andre, reagerer et normalt individ med aggressivitet og kanskje også med vold. Dette gjelder i alle kulturer. Det som varierer fra kultur til kultur er hvilke FREDSFORSTYRRELSER borgerne må finne seg i uten å vise aggressivitet.

Fredsforstyrrelsene kan grupperes som tilnærmelse, uaktsomhet, bevisst krenkelse, inspeksjon, sanksjon, pågripelse, nødverge, provokasjon, gjengjeld, tvangsbehandling, skatteinndrivelse og omsorgsovertakelse.

I vår kulturkrets kan man komme med TILNÆRMELSER på ulike måter, mange av disse ville i andre kulturer bli sett på som bevisste krenkelser eller sågar invitt til voldtekt. I de fleste andre kulturer regnes det som en FORNÆRMELSE å komme med en tilnærmelse dersom vedkommende ikke først har kommet med en INVITT, eksempelvis i form av et øyekast, et blunk eller lignende. Å komme med fysiske eller psykiske tilnærmelser til flypersonale, servitører eller politi er straffbart.

Fredsforstyrrelser skjer oftest av UAKTSOMHET. Det er viktig å ha dette i mente når man skal avgjøre for seg selv hvordan man skal reagere. Det kan være skjebnesvangert dersom man mistar en bevisst krenkelse for en tilnærmelse og omvendt. Uaktsomhet som fører til personskade er straffbar og uaktsomhet som fører til materielle skader medfører erstatningsplikt.

BEVISSTE KRENKELSER av et individs fysiske psykiske, økonomiske og familiemessige integritet er sanksjonsbelagt i alle kulturer. Det som varierer fra kultur til kultur er myndighetenes adgang til inspeksjon, sanksjon, pågripelse, tvangsbehandling, skatteinndrivelse og omsorgsovertakelse uten at befolkningen reagerer med avsky.

I det moderne Norge synes det å være få skranker for myndighetenes rett til INSPEKSJON. Det er fordi vi har akseptert EU-lovgivningen på dette område uten motforestillinger. EU-lovgivningen bygger på INKVISISJONSPRINSIPPET, som går ut på at den enkelte skal skrifte sin synd og la undersøke om han eller hun har gjort noe som strider mot Guds Lov. I Norge gjaldt tidligere ANMELDELSESPRINSIPPET, som går ut på at myndighetene ikke trer i aksjon før en krenket har anmeldt saken. "Dersom intet levende vesen er krenket, er ingen skade skjedd" er den viktigste rettssetning for stater som bygger på anmeldelsesprinsippet. Grunnloven forbyr inspeksjon i privathus, men både dyrevernloven og våpenloven tilplikter borgerne å finne seg i rutineinspeksjoner. Barnevernlovgivningen gir et enda videre rom for undersøkelser, men de aller groveste integritetskrenkelser har vel skjedd i forbindelse med politiets og tollvesenets narkorazziaer. Det er ingen plikt til å bære legitimasjon i Norge, men det er straffbart å oppgi falskt navn. Den som har et utenlandsk utseende eller snakker dårlig norsk risikerer fengslig forvaring inntil mistanke om ulovlig innvandring er avkreftet. Inspeksjonsretten i forbindelse med innkreving av skatter og avgifter er ubegrenset i Norge og Statens Innkrevingssentral har dataverktøy som overvåker hver minste detalj i den enkeltes økonomi.

SANKSJON er det samme som straff, men ordet omfatter også privates utfrysing eller utstøting av et samfunnsmedlem som reaksjon på uønsket adferd. I Norge er all bruk av vold som sanksjon forbudt. Det gjelder også i barneoppdragelsen. Utstøting eller utfrysning i det økonomiske liv kan være straffbart etter lov om boikott. I økonomiske straffesaker er fradømmelse av retten til å drive næring eller sitte i styret for aksjeselskaper en vanlig tilleggsstraff. Grunnloven bestemmer at ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Det betyr at ingen kan dømmes til straff uten at det på gjerningstidspunktet var en straffebestemmelse som rammet handlingen direkte og ingen kan straffes med fengsel uten at det foreligger en endelig dom, Norge har fått kritikk fra Den europeiske menneskerettsdomstolen for utstrakt bruk av varetektsfengsel, særlig i narkotikasaker. FORELEGG er et forslag fra politiet om å avgjøre en sak med bot. Dersom forelegget ikke aksepteres, blir det sendt til tingsretten til pådømmelse. Hvis retten synes at den skyldige burde ha akseptert forelegget, kan det bli saksomkostninger i tillegg til boten. Aksept av forelegg innebærer ikke innrømmelse av skyld.

Den mest risikable av alle fredsforstyrrelser er PÅGRIPELSE. Tidligere kunne verken politiet eller private gå til pågripelse uten at det forelå en straffbar handling av en viss alvorlighet. Obiorasaken viser at den som blir hissig på et offenlig kontor og nekter å bli med politiet godvillig, risikerer livet. Politiet har nå lovhjemmel for å pågripe antatt sinnslidende som intet galt har gjort og utøver betydelig vold i så måte. I januar 08 meldte Rana Blad om et tilfelle der politiet fikk en politihund til å bite en psykiatrisk pasient som intet galt hadde gjort.

Straffeloven bestemmer at en straffbar handling som foretas for å hindre et rettsstridig angrep kan lates straffri. Dette kalles NØDVERGE og etter de bestemmelser som gjaldt da jeg studerte jus (1978) gjaldt nødvergeretten også mot politifolk som var i ferd med å foreta en ulovlig pågripelse. Men da Dag Helge Rønning i 1998 skjøt og drepte to politifolk som var i ferd med å foreta en ulovlig pågripelse av ham, fikk han lovens strengeste straff uten at nødvergeaspektet ble belyst i det hele tatt. Politifolk som foretar en lovlig pågripelse har etter loven nødvergerett.

PROVOKASJON er det når en person bevisst krenker en annen med det formål å få en reaksjon fra den provoserte. Provokasjon kan brukes til å finne ut hva som bor i et menneske, men det tilrås den ytterste forsiktighet.

Alle fredsforstyrrelser kan være gjenstand for GJENGJELD. Det er ingenting som karakteriserer en person bedre enn måten han eller hun gjør gjengjeld på.

TVANGSBEHANDLING av barn og antatt sinnslidende er den groveste menneskerettskrenkelse som foregår i Norge. Det verste er kanskje at disse krenkelsene skjer med hjemmel i lov om psykisk helsevern, som er den største skamplett på vårt land.

Definisjonen på et samfunn er at det finnes et felles SKATTESYSTEM. I det meste av verden er det nå et skattesystem basert på moms, inntektsskatt og arveavgift. Norge har også formuesskatt. Det er store forskjeller i hvordan oppgaver, kontroll og inndriving er organisert. Norge og Sveits er to motsetninger i så måte. I Norge betales skatt av årets inntekt, i Sveits av fjorårets. I Norge kan du havne i fengsel om du ikke innleverer selvangivelse til tross for at skattemyndighetene legger sine egne innsamlede tall til grunn for ligningen. I gamle dager var KOPPSKATT (Kopfskatt) den vanligste skatteform i Nord-Norge. Dette er en skatt med fast sats pr. person.

Dersom barnevernsmyndighetene får melding om at barn lider under omsorgssvikt, har de både rett og plikt til OMSORGSOVERTAKELSE. Barn som begår kriminelle handlinger blir også underlagt barnevernet. Det er problemer med både for stor og for liten inngripen fra myndighetenes side, men det er å håpe at denne formen for fredsforstyrrelse aldri blir aktuell for deg som leser dette.



DE FIRE FRIHETER


Bare levende vesener kan ha rettigheter, friheter og ansvar. Mennesker og pattedyr har fire friheter. Det er Den personlige frihet, Næringsfriheten, Organisasjonsfriheten og Avkallsfriheten.

DEN PERSONLIGE FRIHET er retten til å ferdes fritt overalt i verden på leting etter en make, et sted å slå seg ned eller et samfunn å slutte seg til, så lenge man ikke har bundet seg ved løfte, avtale eller samleie. Den personlige frihet har svakt vern i menneskerettskonvensjoner, som er avtaler mellom ikke-levende uvesener (stater) om hvilke innskrenkninger i de fire friheter som innbyggerne må finne seg i. Derfor er bare retten til å ferdes fritt i sitt eget land vernet.

NÆRINGSFRIHETEN er retten til å ta fra Naturen det man trenger for å overleve. Av denne retten utledes retten til fritt yrkesvalg. Retten til fritt yrkesvalg er ikke vernet i internasjonale menneskerettskonvensjoner. Det er derimot forbudet mot slaveri, som også utledes av næringsfriheten.

ORGANISASJONSFRIHETEN er retten til å leve alene, i parforhold eller i større samfunn. Ingen samfunn kan fungere uten at det er alminnelig enighet om hva som er forbudt og hvilke sanksjoner overtredelse skal medføre. De fleste samfunn har lovforbud mot organisasjoner som arbeider for en annen samfunnsorden enn den rådende og de fleste parforhold er basert på gjensidig seksuell trofasthet. Organisasjonsfriheten består av INITIATIVRETT og LOVGIVNINGSMYNDIGHET. Initiativrett er retten til å forsøke å forandre på en etablert tilstand. Lovgivningsmyndighet er retten til å oppheve den gjeldende rettstilstand og vedta nye lover. I Sveits har den enkelte borger både initiativretten og lovgivningsmyndigheten i behold, i EU er disse rettighetene overført til EU-kommisjonen. I Norge er det formelt stortingsrepresentantene som har initiativrett og lovgivningsmyndighet, men i praksis følges EU-kommisjonens direktiver slavisk. Retten til å danne fagforeninger er den eneste delen av organisasjonsfriheten som har vern i menneskerettskonvensjonene. Mange tror at dette er det eneste innhold i organisasjonsfriheten.

AVKALLSFRIHETEN er retten til å gi avkall på hele eller deler av den grunnleggende rett og de fire friheter ved løfte, avtale eller samleie. Denne retten er grunnlaget for all samfunnsdannelse. Ritualet for kristen dåp og konfirmasjon henspiller på avkallsfriheten: "Vi forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen:" Religionsfriheten er avledet av avkallsfriheten. Det er også avkallsfriheten vi bruker når vi velger representanter som skal utøve den lovgivningsmakt som hvert enkelt samfunnsmedlem egentlig har. I Sveits utøves lovgivningsmakten direkte. Avkallsfriheten er ikke noe grunnlag for retten til å skifte religion, men FNs menneskerettserklæring verner retten til å endre religion, noe som for muslimer er utillatelig.



ANSVAR


Enhver har ansvar for seg selv at han eller hun ikke krenker andre levende vesener, både strafferettslig og erstatningsrettslig. Men ansvaret går lenger enn som så: Man har også ansvar for sin eiendom at den ikke skader andre. Dette gjelder direkte motorkjøretøyer, husdyr og våpen, men kan også gjelde andre eiendeler. Foreldre har også et visst (begrenset) erstatningsansvar dersom deres barn forvolder skade.



JURIDISKE PERSONER


Juridiske personer er menneskeskapte enheter som kan ha rettigheter, plikter og ansvar, eksempelvis stater og stiftelser. Den europeiske menneskerettskonvensjon likestiller juridiske og fysiske personer når det gjelder retten til å ha eiendom. Dette er i strid med læresetningen om at bare levende vesener kan ha rettigheter, friheter og ansvar og resultatet begynner nå å avtegne seg. Eiendomsretten til REALVERDIENE samles hos stater og stiftelser mens menneskene reduseres til Human Ressourses, altså arbeidskraft i et nokså umenneskelig produksjonssystem der rettigheter og friheter er glemt og borte.



INTERNASJONALE KONVENSJONER OM MENNESKERETTIGHETENE


Menneskerettighetene er individuelle rettigheter og enhver avgjør selv sin reaksjon på krenkelser, det er absolutt ikke noe behov for å konvensjonsfeste menneskerettighetene. Men det internasjonale rettssystemet er bygd opp rundt statenes forpliktelse til å overholde menneskerettighetene og derfor bør enhver borger ha et visst kjennskap til dette systemet.

Grunnlaget for konvensjonene på menneskerettsområdet er FNs menneskerettighetserklæring av 10.10.48. Denne erklæringen har 30 artikler og en fortale, men denne erklæringen er ikke juridisk bindende for FNs medlemsland. Den personlige frihet har et svært dårlig vern i Fns menneskerettserklæring.

I vår kulturkrets er Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 det viktigste internasjonale instrument til vern om menneskerettighetene. Denne konvensjonen håndheves av Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. Norge er flere ganger blitt dømt for brudd på EMK.

Fns konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter er også to viktige konvensjoner.

Rasediskriminering og kvinnediskriminering er det omfattende forbud mot i henholdsvis FN-konvensjonen til avskaffelse av alle former for rasediskriminering og FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner.

Fns barnekonvensjon gir barn rettigheter som egentlig burde tilkomme alle mennesker. Barnekonvensjonen er den menneskerettskonvfensjon som er ratifisert av flest medlemsland.